Ny artikkel fra Venke Sortland

Bio

Venke Marie Sortland er en skapende og utøvende dansekunstner og skribent med base i Oslo. Hun har sin kunstneriske utdannelse fra Skolen for Samtidsdans, og har en master i pedagogikk fra UIO. Venke har vært utøver for koreografer som blant annet norske Ingri Fiksdal og tyske Jana Umüssig, og har gjort flere egne prosjekter blant annet med Pernille Holden og Bøler Samvirkelag. Hun har også jobbet som programprodusent for barn og unge på Munchmuseet. Venke driver produksjonsenheten Landing (landing.no (http://landing.no/)) sammen med Ida Gudbrandsen - Landing mottar for perioden 2022-25 Kunstnerskapsstøtte fra Norsk kulturråd. Venke fungerte som redaksjonsmedlem for antologien KOREOGRAFI i perioden 2018-2022 og er i dag fagkonsulent for dans for Norsk Shakespeare Tidsskrift.

Intervju

Spm: Du har skrevet en artikkel om medskapning som koreografisk dimensjon, – hva er bakgrunnen for at dette er noe som opptar deg?

Svar: Jeg tenker at medskapning, altså hvordan vi relaterer til publikum og situasjoner, må tenkes inn i et prosjekt på lik linje med bevegelsesmateriale og strukturering av dette i tid og rom. For at måten vi jobber med medskapning på skal bli interessant, kan det ikke være noe vi legger på til slutt, når de andre valgene er tatt. Jeg tror også at det er viktig at vi tenker på medskapningen fra et koreografisk perspektiv – mesteparten av det som er skrevet om medskapning, spesielt i relasjon til barn og unge som målgruppe, kommer fra et teaterfaglig perspektiv.

Spm: I artikkelen argumenterer du for at det å definere medskapning som en dimensjon av det koreografiske arbeidet kan tyde på at det har skjedd et paradigmeskifte i scenekunstfeltet, – hva legger du i dette?

Svar: Jeg sier det litt på tull, for et paradigmeskifte er jo ofte noe som gjør at alle tidligere sannheter innen et kunnskapsfelt må tenkes på nytt, men det jeg mener med det er at den tiden hvor vi utelukkende kunne fokusere på forestillingen, isolert sett, og ikke på hvordan den møter et publikum – og hvilke publikummere det er det møter – er over. I dag er det stor oppmerksomhet rundt dette at de økonomiske midlene, kunnskapen og resursene som finnes i kunstfeltet må komme flere til gode enn de som selv jobber i kunstfeltet. For å imøtekomme dette må vi alle utfordre oss selv til å tenke hvem vi lager dansekunst for og hvor dansekunsten finnes.

Dette kan lett bli misforstått, men jeg roper ikke om paradigmeskifte for at alle skal flytte ut av scenerommet og jobbe med barn og unge som målgruppe, eller lage sosialt engasjerte prosjekter sammen med ulike lokalmiljø. Jeg mener heller ikke at vi skal konkurranseutsette kunsten og bare produsere det publikum vil betale for. Det må fremdeles være mulig å lage dansekunst som skal nå et spesialisert scenekunstpublikum – men jeg tror likevel de fleste av oss som driver med scenekunst kunne gjort mer i forhold til tenkning rundt hvor vi lager kunst og for hvem. Og jeg tror også det er masse potensiale for å gi ett og samme prosjekt flere ulike formater – i møte med ulike målgrupper og situasjoner. Kanskje et forestillingsprosjekt kan bli til en interessant workshop for en barneskole etterpå?

Spm: I teksten går du gjennom noen ulike forståelser av medskapning som figurerer i scenekunstfeltet, – hvorfor tenker du at det kan være nyttig for dansekunststudenter å ha kjennskap til dette?

Svar: Poenget med å referere til noen ulike forståelser av medskapning er å åpne opp og vise at her finnes det masse interessant praksis og refleksjon som man kan bli inspirert av og kanskje også teste ut selv. Det handler jo om å få opp kunnskap om medskapning på lik linje med andre koreografiske strategier, strukturer og grep, og på lik linje med det å bli kjent med ulike bevegelsesprinsipper, -tradisjoner, og kvaliteter. De forståelsene jeg trekker frem er dessuten valgt ut da jeg tenker de utfordrer oss til å stille spørsmål til måten vi jobber med medskapning på – har publikumsinvolveringen i forestillingen du jobber med den funksjonen du tror det har?

Spm: Med utgangspunkt i dine egne erfaringer som utøver i danseforestillingen FELT, beskriver du i artikkelen medskapning som en vedvarende tilstand av forhandling. – Kan du si noe om hva du legger i begrepet forhandling i denne sammenhengen?

Svar: Hvis man tenker forestillingen som en hendelse, eller med andre ord er opptatt av virkningen et kunstuttrykk har i møte med publikum, tenker jeg forhandling som en slags grunnleggende tilstand. For når man begynner å reflektere over hvordan kunstutrykket fungerer (eller skal fungere) i møte med publikum, så vil man alltid måtte forholde seg til krefter og interesser som trekker i to ulike retninger: Et bevegelsesmateriale vi har lyst til å utforske kunstnerisk i møte med hva 8 åringer er opptatt av i sin hverdag, en improvisasjonskompetanse i møte med en pedagogisk kompetanse, en postmoderne abstrakt dansetradisjon i møte med ungdomsskoleelever som har lært å lete etter et narrativ eller en mening, myke kropper i møte med asfalt osv.

Spm: Du skriver at dere som utøvere i FELT må greie å holde forhandlingen mellom interesse og motstand gående i forestillingssituasjonen gjennom «å være til stede både som profesjonelle dansere og som trygge og tydelige voksenpersoner». – Hvilken kompetanse tenker du at dansere trenger å utvikle gjennom utdannelsen sin for å kunne være i stand til å inngå i denne typen av kunstneriske prosesser?

Svar: Hehe, dette er ikke akkurat den letteste kompetansen å erverve seg, for du må nesten ut og jobbe i møte med ulike barnegrupper, i ulike kontekster. Man må prøve ut ulike strategier og strukturer for publikumsinvolvering i møte med ulike målgrupper, og reflektere over hva som fungerte og hva som skurret. Av og til kan det gi mye informasjon bare å få lov til å prøve en liten oppgave ute i et friminutt på en skole i nærheten. Det å undervise ulike barnegrupper kan være nyttig, det kan også være nyttig å se forestillinger og prosjekter der andre dansekunstnere jobber med ulike former for publikumsmedvirkning. Og så kan det være veldig lurt å prøve samme struktur eller strategi med flere grupper etter hverandre – for å virkelig prøve å skjønne hva det er som fungerer og/eller skurrer.