Ny artikkel fra Gunn Engelsrud

Bio

Gunn Engelsrud er dr.polit. og professor i helsefagvitenskap tilknyttet Institutt for idrett, kosthald og naturfag ved Høgskulen på Vestlandet. Engelsrud har bakgrunn både som fysioterapeut og kroppsøvingslærer og har sin doktorgrad fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig kompetanse innen kvalitativ forskning og fenomenologi, kroppslig læring, dans og bevegelse.

Intervju

Spm: Du har skrevet en artikkel om det å medvirke for å skape dansekunst, – hva er bakgrunnen for at det å medvirke er et tema du er opptatt av?

Svar: Interessen for å medvirke startet med min egen forskning på 1990-tallet, og ble synliggjort i avhandlingen med tittelen: «Kjærlighet og bevegelse – fragmenter til en forståelse av fysioterapeutisk yrkeseutøvelse». Der undersøkte jeg nettopp samspillet mellom fysioterapeuter og barn, og hvordan fysioterapeutene inviterte barna til å medvirke eller motsatt – at de selv tok hele regien i relasjonen. Jeg er opptatt av at unge mennesker gjennom å skape dansekunst får en mulighet til å lære om seg selv ved at bevegelsene og forståelsene de kommer inn med videreutvikles og blir skapt videre i et forestillingsformat. Det at de både deltar som seg selv og blir noe annet er en dobbelthet som karakteriserer en ekte måte å medvirke på.

Spm: I artikkelen knytter du det å medvirke opp mot fenomenologisk teori – hvilke perspektiver er det nettopp denne filosofiske tradisjonen kan tilføre kunstnere som ønsker å skape et kunstverk sammen med barn og ungdom?

Svar: Fenomenologi er en rik europeisk tradisjon, og fra forrige århundre både en filosofi, metode, og et perspektiv på «saker og ting». Sentralt er at kroppen er et «nullpunkt» for all erfaring, og at vi mennesker lever og erfarer oss selv, hverandre og verden både via vår subjektivitet og intersubjektivitet, og at vi uttrykker oss selv på mange måter, – både via det ennå ikke erkjente i våre skyggebevegelser og vaner og i den intensjonelt rettede kroppens bevegelser mot verden. Likeså blir vi rettet fra, eller av, verden. Denne dobbeltheten er en viktig forutsetning i danserens møte med publikum. Danseren retter seg mot publikum, og blir i samspillet også rettet av publikum.

Spm: Etter å ha lest teksten din tenker jeg at det å medvirke og la andre få medvirke krever mer enn bare kunstnerisk kompetanse. Du beskriver en kunstnerisk prosess der følelser får oppstå og ta plass og der de voksne har «et ledig rom» i seg selv til å «la barna være». De voksne må være villige til å slippe til det som oppstår i møtet med barna. Hvilken kompetanse tenker du at kunststudenter trenger å utvikle gjennom utdannelsen sin for å kunne være i stand til å inngå i skapende prosesser hvor barn medvirker?

Svar: Først og fremt tror jeg det handler om å være interessert i andre mennesker. Samtidig trenger dansestudentene å utvikle et blikk for rommet, tiden, rytmen, fargene, stoffene og tingene som samspiller med barna. Det skapende arbeidet bør bæres oppe av en tematikk som er valgt av en grunn, at kunstnerne har en grunn for det de vi si, gjøre og dele. Å ville være sammen med barna og å ta del i deres liv, er en forutsetning for samarbeidet. For å være åpen for å la barna medvirke er det nødvendig at kunststudentene lærer å holde seg levende og lyttende i møtet med de unge.

Spm: Hvordan kan strukturer som Den kulturelle skolesekken bedre legge til rette for at barn og unge kan medvirke i kunstprosjekter? Hva trengs på et strukturelt eller politisk nivå, tenker du?

Svar: Jeg tror at skoleelevene må få medvirke i kunstprosjekter over tid, sammen med kunstnere. Det tar tid hvis man virkelig skal skape noe sammen. Medvirkning som bare er «på papiret» og ikke åpner for at elevene kan delta i en kunstnerisk prosess etterlater elevene som passive mottagere. Da skapes det en separasjon og ikke en relasjon mellom elevene og kunstnerne.