Kjærlighetssorg fra en sårbar barbiesjel

Ibsen møter oss i foajeen, ikledd boblejakke, bobleshorts, en blond parykk og solbriller. Vi blir tildelt hver vår badeball med gullglitter inni. Hva skjer? Distré leder han oss inn i salen der vi blir plassert i opplåsbare badebasseng.

Mens vi blir bedt om å kaste badeballene til hverandre, gjør han seg klar til å “begynne” forestillingen. Metainngangen fungerer godt og etablerer en nærhet mellom Ibsens karakter og publikum. Vi blir med ett dratt inn i hans rotete og nære plastikk-univers.

“Imagination, life is your creation” og “life in plastic, it's fantastic” hviskes inn i ørene våre. Plutselig ringer “Barbie Girl” av Aqua i hodet mitt. I tillegg drar Ibsen assosiasjoner til Barbie når han legger seg ned og beveger seg rundt med helt stive armer og bein.

Boom. Mørkt i rommet. Klassisk overgang i samtidsdansen. Vi ser ingenting før et mystisk lys tennes. Han har festet lyslenker rundt kroppen sin under boblejakken, og han virrer rundt igjen.

Artikkelen er skrevet av Hedda Aker, journalist i Universitas.